– De spurte meg hvor lenge jeg kunne tenke meg å jobbe i bank. «Ett år maks», svarte jeg. Det er 22 år siden.

I dag jobber Lillian Hattrem som konsernhovedtillitsvalgt i Finansforbundet DNB. Hun er organisasjonens talerør, og er valgt til å representere dem ved ledelsens bord.

Lillian møter oss med et bredt smil og viser oss gjennom de lange gangene i DNBs stolte på hovedkontoret i Barcode i Oslo. På vei til møterommet hilser hun på samtlige bekjente. Det er ikke få. 

Hun fremstår både sterk og empatisk, noe som kommer godt med når man skal ta store avgjørelser. 

– Jeg tror det første man må innse er at det ikke er farlig å si sin egen mening. Jeg representerer jo ikke Lillian, jeg representerer medlemmene våre.

Lillian Hattrem

Som tidligere tillitsvalgt var hun vant til å løfte enkeltsaker, men som konsernhovedtillitsvalgt jobber Lillian mer med overordnet strategi.

– Også blander jeg meg i alt som skjer, sier hun og ler.

Samtidig er Lillian rask til å påpeke at jobben i seg selv ikke bærer med seg så mye makt, men at den gir henne et mye større handlingsrom enn før.

– Det er ikke Lillian som har makt, makten ligger i selve rollen. 

• 

• 

Fra kokk til konsernhovedtillitsvalgt

For 30 år siden skulle et fall og en ødelagt ankel bli vendepunktet til den daværende kokken Lillian. Hun fikk streng beskjed av legen om å omskolere seg til et yrke hvor ankelen kunne hvile. Etterutdanningen på Handel og kontor førte henne til jobben som førstefullmektig på NAV Majorstuen, der hun registrerte alle innkommende stillingsutlysninger. En dag tikket det inn en stilling fra det som da het Sparebanken NOR. 

– «Den var da spennende», tenkte jeg, for den lå på Ullevål stadion hvor Vålerenga pleide å spille på den tiden, sier Lillian og ler.

– På intervjuet spurte de meg hvor lenge jeg så for meg å jobbe i bank. «Nei, bank er nok ikke helt meg», svarte jeg. «Det blir nok ett år maks».

Les mer: Derfor bør du bli medlem i Finansforbundet.

22 år senere er Lillian konsernhovedtillitsvalgt i Norges største bank. Veien dit har vært lang og tidvis krevende, men har gitt erfaringer som er verdifulle for en hovedtillitsvalgt å ha. Det skinner gjennom når hun snakker om sin største kampsak:

– Jeg brenner virkelig for enkeltmennesket, sier Lillian og lyser opp.

– Jeg tror at psykiske lidelser er på vei oppover. Det blir hardere og hardere, alle skal være perfekte og alle skal prestere på et skyhøyt nivå. Og det klarer vi ikke. I DNB-maskinen er vi 9200 ansatte, og det er fort gjort å falle gjennom. 

Lillian understreker at det er gjennom organisering at alle disse enkeltmenneskene sammen får makten til å påvirke sin egen arbeidsplass og sitt arbeidsliv. Samtidig skal medlemskap, og de tillitsvalgte som snakker med ledelsen, ivareta de ansatte og fremme deres interesser.

– Det jeg liker aller best med jobben min er å vinne. Å vinne betyr ikke nødvendigvis at du vinner en konkret sak, men at du blir hørt og anerkjent for det du har sagt. «Vi hører deg Lillian, vi kan ikke gi deg alt du ønsker deg nå, men vi tar det med oss». Det er også en seier i seg selv. 

Fremtidens arbeidsliv

Blant Lillians største stoltheter står organisasjonen hun har vært med å bygge under pandemien.

– Jeg har 53 nye tillitsvalgte i år. I DNB har vi 180 tillitsvalgte i hele landet. Det er mange områder hvor vi ikke har hatt noen før. Men det at styret i Finansforbundet har sagt at: «Vet du hva, nå skal vi bygge en organisasjon mens folk sitter på hjemmekontor!», det har vært skikkelig gøy!

Nå drømmer Lillian om at Finansforbundet skal ende opp som et slags kompetanseforbund. Det forbundet som faktisk gir medlemmene merverdi ved å gi dem tilbud om etterutdanning og kompetansehevende tiltak, samtidig som man har tryggheten fra en stor og kompetent organisasjon.Et forbund som står stødig i arbeidslivet.

– Jeg startet selv som kokk og nå er jeg utdannet bedriftsøkonom. Det er jo ingen som kommer til å gå inn i en jobb når de er 18 og bli værende der livet ut lenger.  

Lillian Hattrem

Gjennom pandemien har Finansforbundet økt med rundt 800 medlemmer, men ifølge Lillian er det ikke nok med tanke på antall ansettelser. 

– Vi ser jo at kunnskapen om fagforeninger er litt på vikende front, dessverre. 

Derfor er Lillians vel berettigede visjon at fagorganisasjonen ikke bare skal få flere medlemmer, men at den også skal utvikle seg. 

– Jeg tror ikke vi skal være redde for forandringer fremover. Jeg tror vi skal være med på endringene, for det handler jo faktisk om fremtidens kompetanse, smiler Lillian.